6. Han kaller på sine stormenn, men de snubler under sin gang, de haster av sted til bymuren, men skjoldtaket er satt opp.
7. Portene ut mot elven blir åpnet, palasset forgår av angst.
8. Hun blir stilt fram, hun* blir avkledd og ført bort. Hennes piker klager, kurrer som duer og slår seg for brystet.
9. Ninive har alle sine dager vært som en dam full av vann*. Men nå flykter de. Stans, stans! Men ingen vender om.
10. Røv sølv! Røv gull! For her er ingen ende på skattene, en overflod av alle slags kostbare ting.
11. Tomt! tømt! uttømt! - forferdede hjerter og vaklende knær. Alle hofter skjelver. Hvert ansikt er blussende rødt.