57. Tiden var nå kommet da Elisabet skulle føde, og hun fødte en sønn.
58. Og da hennes naboer og slektninger fikk høre at Herren hadde vist sin store miskunnhet mot henne, gledet de seg sammen med henne.
59. På den åttende dagen skjedde det så at de kom for å omskjære barnet, og de ville kalle ham Sakarja etter faren.
60. Men da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes!
61. De sa til henne: Det er da ingen i slekten din som har det navnet.
62. De gjorde så tegn til hans far for å få vite hva han ville at barnet skulle hete.
63. Han ba da om en tavle, og skrev disse ordene: Johannes er navnet hans. Og de undret seg alle.
64. Men i det samme ble hans munn åpnet og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud.
65. Og det kom frykt over alle som bodde der omkring, og i hele fjellandet i Judea talte de med hverandre om alt dette som hadde hendt.
66. Alle som hørte om det, la seg det på hjertet, og de sa: Hva skal det da bli av dette barnet? For Herrens hånd var med ham.
67. Og hans far, Sakarja, ble fylt av Den Hellige Ånd, han talte profetisk og sa:
68. Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og forløste det!
69. Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,
70. slik han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn -
71. en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss,
72. for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,
73. det løftet han ga Abraham, vår far, med ed,
74. om å fri oss fra våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt
75. i hellighet og rettferd for hans åsyn alle vårt livs dager.
76. Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram for Herrens åsyn for å rydde hans veier,