9. Høvdinger lot være å tale, de la hånden på sin munn.
10. Storfolk tidde stille, og deres tunge ble hengende ved ganen.
11. Hver den som hørte om meg, priste meg lykkelig, og hver den som så meg, ga meg lovord.
12. For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13. Den som var sin undergang nær, velsignet meg. Enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14. Jeg iførte meg rettferdighet som en kledning, rettsinn bar jeg som ytterkappe og lue.
15. Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16. En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.