1. Om Moab. Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Ve over Nebo, for det er ødelagt. Kirjatajim er blitt til skamme, det er inntatt. Festningen er blitt til skamme og er slått med redsel.
2. Med Moabs ry er det forbi. I Hesjbon legger de opp onde planer mot det: Kom, la oss utrydde det, så det ikke mer er et folk! Også du Madmen er blitt brakt til taushet, sverdet skal forfølge deg.
3. Det lyder skrik fra Horonajim: herjing og stor ødeleggelse!
4. Moab er ødelagt, dets barn setter i å skrike.
5. Gråtende går de oppover bakken til Luhut. På veien ned til Horonajim høres angstfulle klagerop over ødeleggelsen.
6. Flykt, redd livet! Dere blir som en tørr busk i ørkenen!
7. Fordi du satte din lit til ditt gods og dine skatter, skal også du bli hærtatt. Kamosj skal gå i fangenskap, både hans prester og hans høvdinger, alle sammen.
8. En ødelegger skal komme over hver by, og ingen by skal slippe unna. Dalen skal gå til grunne og sletten skal bli ødelagt, som Herren har sagt.
9. Gi Moab vinger! For i flyvende fart skal det dra ut, dets byer skal bli til en ørken, så ingen bor i dem.
10. Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet. Forbannet være den som holder sitt sverd fra blod!
11. Moab har levd i ro fra sin ungdom av. Han har ligget stille som vin på sin berme og er ikke blitt tappet om fra kar til kar, han er ikke gått i fangenskap. Derfor har han beholdt sin smak, og hans duft er ikke forandret.
12. Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da jeg sender vintappere, og de skal legge ham på hell og tømme hans kar og knuse hans krukker.
13. Da skal Moab ha skam av Kamosj, likesom Israels hus hadde skam av Betel, som de satte sin lit til.