5. Enda en gang skal du plante vingårder på Samarias fjell. De som planter dem, skal også ta dem i bruk.
6. For det kommer en dag da vektere skal rope på Efra’ims fjell: Stå opp og la oss dra opp til Sion, til Herren vår Gud!
7. For så sier Herren: Juble over Jakob med glede og rop med fryd over det første blant folkene! La lovsang lyde og si: Herre, frels ditt folk, dem som er igjen av Israel!
8. Se, jeg fører dem fra landet i nord og samler dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er det både blinde og halte, både svangre og fødende. Som en stor skare skal de komme tilbake hit.
9. Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, og jeg vil lede dem. Jeg vil føre dem til rennende bekker på en jevn vei, hvor de ikke skal snuble. For jeg skal være en far for Israel, og Efra’im er min førstefødte.
10. Hør Herrens ord, alle folk! Forkynn det til de fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, skal samle det og vokte det, som en hyrde vokter sin flokk.
11. For Herren har forløst Jakob og gjenløst ham av hans hånd som er sterkere enn ham selv.
12. Og de skal komme og synge med fryd på Sions berg. De skal stråle av glede over Herrens gode ting, over korn og most og olje og unge får og okser. Deres sjel skal være som en vannrik hage, de skal ikke lide nød lenger.
13. Da skal jomfruer glede seg i dans. Unge og gamle skal glede seg sammen. Jeg vil vende deres klage til fryd og trøste dem og glede dem som sørget.
14. Jeg vil la prestene ha fete retter i overflod, og mitt folk skal mettes med mine gode ting, sier Herren.
15. Så sier Herren: En røst høres i Rama, klage og bitter gråt. Rakel gråter over sine barn. Hun vil ikke la seg trøste over sine barn, for de er ikke mer til.
16. Så sier Herren: Hold opp med å gråte, og la ikke øynene felle tårer mer! Du skal få lønn for ditt arbeid, sier Herren. De skal vende tilbake fra fiendens land.
17. Det er håp for din fremtid, sier Herren. Barna skal vende tilbake til sitt land.
18. Jeg har hørt Efra’im klage: Du har tuktet meg. Ja, jeg ble tuktet som en utemmet kalv. Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud.
19. For etter at jeg har vendt meg bort fra deg, angrer jeg. Og etter at jeg har fått forstand, slår jeg meg på hoften. Jeg ble skamfull og ydmyket, for jeg bærer min ungdoms skam.
20. Er da Efra’im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg fortsatt kommer ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren.
21. Reis deg varder, sett deg merkesteiner, gi akt på hovedveien, den veien du gikk! Vend tilbake, du jomfru, Israel, vend tilbake til dine byer her!