12. Men på det stedet som de har ført ham til i fangenskap, der skal han dø. Dette landet skal han ikke mer få se.
13. Ve ham som bygger sitt hus med urettferdighet og sine saler med urett, han som lar sin neste trelle for ingenting og ikke gir ham lønn for arbeidet,
14. han som sier: Jeg vil bygge meg et rommelig hus og luftige saler! - og som hogger ut vinduer på det og paneler det med sedertre og maler det rødt.
15. Er du konge fordi du overgår andre i å bygge av sedertre? Din far - mon han ikke åt og drakk og gjorde rett og rettferdighet? Da gikk det ham vel.
16. Han hjalp den elendige og fattige til hans rett. Da gikk det ham vel. Er ikke dette å kjenne meg? sier Herren.
17. Men dine øyne og ditt hjerte er ikke rettet på annet enn på vinning og på å utøse den uskyldiges blod og på å bruke vold og undertrykkelse.
18. Derfor sier Herren så om Judas konge Jojakim, Josjias sønn: De skal ikke holde sørgehøytid over ham og rope: Ve, min bror! Ve, min søster! De skal ikke holde sørgehøytid over ham og rope: Ve, herre! Ve, hans herlighet!
19. Men som de begraver et esel, slik skal han begraves. De skal slepe ham bort og slenge ham vekk langt fra Jerusalems porter.
20. Stig opp på Libanon og skrik, la din røst lyde i Basan og skrik fra Abarim! For alle dine elskere er knust.
21. Jeg talte til deg da du levde i trygghet. Men du sa: Jeg vil ikke høre! Dette var din ferd fra din ungdom av at du ikke hørte på min røst.
22. Alle dine førere skal vinden bortføre. Dine elskere må gå i fangenskap. Ja, da skal du bli vanæret og bli til skamme på grunn av all din ondskap.
23. Du som bor på Libanon, du som har ditt rede i sedrene - hvor du vil stønne når smerter kommer over deg, veer som hos en kvinne i barnsnød!
24. Så sant jeg lever, sier Herren, selv om du Konja*, Jojakims sønn, Judas konge, var en signetring på min høyre hånd, så ville jeg rive deg av.
25. Jeg vil gi deg i deres hånd som står deg etter livet, og i deres hånd som du gruer for, i Babels konge Nebukadnesars hånd og i kaldeernes hånd.
26. Jeg vil kaste deg og din mor som fødte deg, bort til et annet land, hvor dere ikke ble født, og der skal dere dø.
27. Men det landet de stunder etter å komme tilbake til, til det skal de ikke komme tilbake.
28. Er han da en foraktet, knust leirkrukke, denne mannen Konja? Er han et kar som ingen bryr seg om? Hvorfor er de blitt kastet bort, han og hans ætt, og slengt bort til et land de ikke kjente?
29. Land! land! land! Hør Herrens ord!