17. Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.
18. Og jeg avskydde alt mitt strev, det som jeg hadde plaget meg med under solen. For jeg skulle etterlate det til dem som kommer etter meg.
19. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved mitt strev og min visdom under solen. Også det er tomhet.
20. Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde plaget meg med under solen.
21. For er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han likevel gi det fra seg som arv til en som ikke har hatt noe bry med det. Også dette er tomhet og et stort onde.
22. Hva har mennesket igjen for all sin plage og for sitt hjertes streben, som han har gjort seg umak med under solen?