32. Ta med dere både deres småfe og deres storfe, som dere har sagt. Gå, og be om velsignelse over meg også!
33. Egypterne trengte hardt på folket for å få dem til å skynde seg ut av landet. For de sa: Vi er dødsens alle sammen!
34. Folket tok da sin deig, før den var syret, og svøpte klærne sine om sine deigtrau og bar dem på skuldrene.
35. Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, de ba egypterne om smykker av sølv og gull og om klær.
36. Og Herren ga folket godvilje hos egypterne, så de gjerne ga dem det de ba om. Det var det byttet de tok av egypterne.
37. Så brøt da Israels barn opp fra Ra’amses og dro til Sukkot*. De var omkring seks hundre tusen mann til fots utenom barna.
38. Det dro også med dem en stor, blandet folkemengde. Og de hadde med seg småfe og storfe, en meget stor buskap.
39. Av deigen de hadde med seg fra Egypt, bakte de usyrede kaker. Deigen var ikke syret, fordi de var drevet ut av Egypt og ikke torde dryge der lenger. Heller ikke hadde de laget i stand reisekost.
40. Den tiden Israels barn hadde bodd i Egypt, var fire hundre og tretti år.
41. På den dagen da de fire hundre og tretti år var til ende, dro alle Herrens hærer ut av Egypt.
42. Denne natten våket Herren for å føre dem ut av landet Egypt. Den samme natten hører Herren til som en våkenatt for alle Israels barn, slekt etter slekt.
43. Herren sa til Moses og Aron: Dette er forskriften om påskelammet: Ingen fremmed skal ete av det.
44. Men hver trell som er kjøpt for sølv, ham skal du omskjære, da kan han ete av det.