17. Han skrev også et brev for å håne Herren, Israels Gud, og tale mot ham. I det sto det: Like lite som folkenes guder rundt om i landene har reddet sine folk av min hånd, like lite skal Hiskias Gud redde sitt folk av min hånd.
18. Og de ropte med høy røst på jødisk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme dem og ta motet fra dem så de kunne innta byen.
19. De talte om Jerusalems Gud på samme måten som om folkenes guder på jorden, de som er et verk av menneskehender.
20. Da kong Hiskia og profeten Jesaja, Amos’ sønn, hørte dette, ba de og ropte til himmelen.
21. Og Herren sendte en engel som tilintetgjorde alle de djerve stridsmenn og fyrstene og høvedsmennene i assyrerkongens leir. Så måtte han med skam vende tilbake til landet sitt. Og da han en gang gikk inn i sin guds hus, kom noen av hans egne sønner og hogg ham ned der med sverd.
22. Slik frelste Herren Hiskia og Jerusalems innbyggere av assyrerkongen Sankeribs hånd og av alle andre fienders hånd og vernet dem til alle sider.
23. Det var mange som kom til Jerusalem med gaver til Herren og med kostbare ting til Judas konge Hiskia. Etter dette ble han høyt æret blant alle folk.
24. Ved den tiden ble Hiskia dødssyk. Da ba han til Herren, og Herren svarte ham og ga ham et underfullt tegn.
25. Men Hiskia gjengjeldte ikke den velgjerning som var vist ham. Han ble overmodig i sitt hjerte, og det kom vrede over ham og over Juda og Jerusalem.
26. Da ydmyket Hiskia seg, fordi han hadde vært overmodig i sitt hjerte. Det samme gjorde Jerusalems innbyggere. Derfor kom Herrens vrede ikke over dem så lenge Hiskia levde.