1. Hans sønn Josjafat ble konge etter ham. Han søkte å styrke sin stilling mot Israel.
2. Han la krigsfolk i alle Judas befestede byer. Han satte også vaktposter i Juda og i de byene hans far Asa hadde tatt i Efra’im.
3. Herren var med Josjafat, fordi han vandret på de veier hans far David hadde fulgt i sin første tid. Han søkte ikke til Ba’alene,
4. men til sin fars Gud. Han fulgte hans bud og gjorde ikke som Israel.
5. Herren trygget kongedømmet i hans hånd. Hele Juda ga Josjafat gaver, så han fikk stor rikdom og ære.
6. Hans mot vokste mens han gikk fram på Herrens veier. Han fikk også bort offerhaugene og Astarte-bildene i Juda.
7. Det tredje året han regjerte, sendte han høvdingene sine og Benhajil og Obadja og Sakarja og Netanel og Mikaja ut for å lære i Judas byer.
8. Sammen med dem sendte han levittene Sjemaja og Netanja og Sebadja og Asael og Sjemiramot og Jonatan og Adonja og Tobia og Tob-Adonja, og med disse levittene prestene Elisjama og Joram.
9. De lærte i Juda og hadde Herrens lovbok med seg. De dro omkring i alle Judas byer og lærte folket.
10. Og frykt for Herren kom over alle rikene i de land som lå rundt omkring Juda, så de ikke torde føre krig mot Josjafat.
11. En del av filistrene kom med gaver til Josjafat og med sølv som de ga i skatt. Også araberne førte småfe til ham, sju tusen sju hundre værer og sju tusen sju hundre bukker.
12. Slik ble Josjafat mektigere og mektigere, til hans makt var meget stor. Han bygde borger og forrådsbyer i Juda.