9. Da Davids menn kom dit, sa de alt dette til Nabal i Davids navn. Så sto de og ventet.
10. Men Nabal svarte Davids tjenere og sa: Hvem er David, hvem er Isais sønn? Nå om dagene er det så mange tjenere som løper bort fra sine herrer.
11. Skulle så jeg ta mitt brød og mitt vann og mitt slaktefe, som jeg har slaktet til dem som klipper for meg, og gi det til menn som jeg ikke vet hvor de kommer fra?
12. Davids menn snudde og gikk sin vei. Da de kom hjem, fortalte de ham alt dette.
13. Da sa David til mennene sine: Spenn sverdet på dere, alle mann! Så spente de alle sverdene sine på seg, og David spente òg sverdet på seg. De fulgte David opp. Det var omkring fire hundre mann, og to hundre ble igjen ved forsyningene.
14. Men en av tjenesteguttene kom til Abiga’il, Nabals kone, og sa: Se, David sendte bud fra ørkenen med hilsen til vår herre, men han skjelte dem ut.
15. Og disse mennene har vært meget gode mot oss. Ingen har gjort oss noen fortred. Vi har ikke mistet noe i all den tiden vi har vært sammen med dem der ute på marken.
16. De har vært som en mur omkring oss både natt og dag i hele den tiden vi var sammen med dem og gjette småfeet.
17. Tenk nå etter, og se hva du bør gjøre! For ulykken henger over vår herre og hele hans hus, og selv er han et fordervet menneske, så ingen kan tale til ham.