32. Da nå høvedsmennene for stridsvognene så Josjafat, sa de: Dette er sikkert Israels konge. Og de vendte seg dit for å kjempe mot ham. Da satte Josjafat i et høyt rop.
33. Og da høvedsmennene for stridsvognene så at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra ham igjen.
34. Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels konge mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa kongen til sin vognstyrer: Snu og før meg ut av hæren! Jeg er såret.
35. Men striden ble stadig hardere denne dagen, og kongen ble holdt oppreist i vognen, mot syrerne. Men om kvelden døde han, og blodet fra såret rant ned i vognen.
36. Ved solnedgang gikk det et rop gjennom leiren: Hver mann hjem til sin by og sitt land!
37. Slik døde kongen, og de førte ham til Samaria og begravde ham der.
38. Da de skylte vognen i dammen ved Samaria, slikket hundene blodet hans mens horene badet seg der, etter det ordet som Herren hadde talt.