1. Ve deg som herjer,men ikke selv er herjet,ve deg som svikeruten å være sveket!Når du har herjet fra deg,skal du herjes,når du har sveket ferdig,skal de svike deg.
2. Vær oss nådig, Herre,til deg setter vi vårt håp!Vær vår styrke morgen etter morgen,vår frelse i nødens tid!
3. For den veldige larmen flykter folkene,når du reiser deg, blir folkeslag spredt.
4. De sanker bytte hos deresom gnagende gresshopper,de stormer fram i sverm.
5. Opphøyd er Herren, han bor i det høye.Han fyller Sion med rett og rettferd.
6. Da skal trygge tider komme til deg,rikdom av frelse, visdom og kunnskap,frykt for Herren, det er hans skatt.
7. Se, folket i Ariel klager på gaten,de som forhandlet om fred, gråter bittert.
8. Veiene ligger øde,ingen ferdes på stiene mer.Pakten brytes, vitner foraktes,et menneske regnes ikke for noe.
9. Landet sørger og tørker ut,Libanon visner av skam,Saron er blitt som en ødemark,Basan og Karmel mister løvet.
10. Nå vil jeg reise meg, sier Herren,nå vil jeg stå opp,nå vil jeg stige fram.
11. Dere unnfanger høyog føder halm,pusten deres er en ildsom fortærer dere.
12. Folkene blir brent til kalk,satt fyr på som nedhugget tornekratt.
13. Hør hva jeg vil gjøre,dere som er langt borte,kjenn min styrke,dere som er nær!
14. Synderne på Sion er slått av skrekk,angst griper de ugudelige:«Hvem av oss kan bo ved en fortærende ild,hvem av oss kan bo ved evige flammer?»
15. «Den som går rettferdig fram,taler det som er rett,forakter fortjeneste av utpressing,vinker bestikkelse bort,lukker ørene for rykter om drapog lukker øynene for det som er ondt,