3. Så ble jeg målløs og stille,jeg var taus ¬og hadde det ikke godt.Min smerte var så bitter,
4. jeg ble het om hjertet;jeg stønnet, ¬og det brant som ild.Da tok jeg til orde og sa:
5. «Lær meg, Herre, ¬å kjenne min utgang,mine tilmålte dager, ¬hvor få de er,så jeg kan skjønne ¬hvor forgjengelig jeg er.»
6. Se, dagene du har gitt meg, ¬er få,min levetid er ingenting ¬i dine øyne.Ja, alle mennesker ¬er som et pust, Sela
7. som en skygge går de sin vei.De strever og stønner ¬til ingen nytte,de samler, men vet ikke ¬hvem som får det.