5. Dekk ikke over deres skyld og la ikke deres synd bli strøket ut for ditt åsyn. For de har krenket deg med sin framferd mot bygningsmennene.»
6. Så bygde vi på muren og føyde den sammen i halv høyde rundt hele byen. Og folket var ivrig med i arbeidet.
7. Men da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og mennene fra Asjdod fikk høre at gjenreisningen av Jerusalems murer gikk framover, og at revnene tok til å fylles, da ble de brennende harme.
8. De slo seg sammen alle som én og sverget på at de ville dra opp og kjempe mot Jerusalem og skape forvirring der.
9. Men vi bad til vår Gud og satte ut vaktposter både dag og natt for å holde dem borte.
10. Folk i Judea sa: «Kraften svikter hos bærerne; det er for mye som ligger i grus. Vi orker ikke lenger å bygge på muren.»
11. Og motstanderne våre sa: «De må ikke skjønne eller merke noe før vi står midt iblant dem og hogger dem ned og således gjør slutt på arbeidet.»
12. De jødene som bodde i nærheten av dem, kom gang på gang og fortalte oss: «De kommer mot oss fra alle stedene der de bor.»
13. Da lot jeg folket stille seg opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg stilte dem opp ætt for ætt med sverd og spyd og buer.
14. Da jeg så dem stå der, trådte jeg fram og sa til stormennene, forstanderne og resten av folket: «Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, han som er stor og fryktinngytende, og strid for brødre, sønner og døtre, koner og hjem!»