10. De eldste i folket på Sionsitter tause på jorden.De strør mold på hodetog binder sørgeplagg om livet.De unge piker i Jerusalembøyer sitt hode mot jorden.
11. Øynene mine forgår av gråt,det gjærer i mitt indre.Mitt mot og min kraft er bortefordi mitt folk er brutt sammen,for både barn og spedbarnsiger om i byens gater.
12. De roper til sine mødre:«Hvor blir det av brød og vin?»De siger om som såredei byens gaterog trekker sitt ¬siste åndedragved sine mødres bryst.
13. Hvordan skal jeg tale til deg,hva skal jeg ligne deg med,du Jerusalems datter?Hvilken sammenligning ¬skal jeg bruke,for å trøste deg, Sion, ¬du unge jomfru?For din skade er stor ¬som havet,hvem kan lege deg?
14. Løgn og bedrag var synenesom dine profeter forkynte deg.De åpenbarte ikke din skyld,så de kunne vende din lagnad.Nei, tomme, ¬villedende spådomsordfikk de om deg i synene sine.
15. Alle som drar forbi på veien,slår hendene sammen ¬når de ser deg.De spotter Jerusalems datterog rister på hodet av henne:«Er dette den byen som ble kaltden fullkomne skjønnhet, ¬en fryd for all verden?»
16. Alle dine fienderspiler opp gapet mot deg.De piper, skjærer tenner ¬og sier:«Vi har utslettet henne.Ja, dette er dagen vi ventet på,vi har fått oppleve den.»
17. Herren har gjort det han tenkte,han har oppfylt det ordsom han forkynte ¬for lenge siden.Uten skånsel rev han ned.Han lot fienden more seg ¬over degog løftet ¬dine motstanderes horn.
18. Rop av hjertet til Herren,klag din nød, du Sions datter!La tårene strømme som bekkerbåde dag og natt!Unn deg ikke hvile,la ikke ditt øye få ro!