20. Ble ikke hele Israels menighet rammet av Herrens harme den gang Akan, Serahs sønn, fór med svik og tok av det som var bannlyst? Og han var ikke den eneste som måtte dø for den ugjerning han hadde gjort.
21. Da tok Ruben-sønnene, Gad-sønnene og halvparten av Manasses stamme til orde og sa til Israels ættehøvdinger:
22. Herren, den mektige Gud, ja, Herren, den mektige Gud, han vet det, og Israel skal vite det: Det var ikke i trass og troløshet mot Herren
23. vi bygde oss et alter, og ikke fordi vi vendte oss bort fra Herren. Var det så, da må han ikke hjelpe oss i dag! Vi bygde det heller ikke for å ofre brennoffer eller grødeoffer eller bære fram måltidsoffer på det. Var det så, da må Herren straffe oss for det!
24. Nei, det var én ting vi var bekymret for da vi gjorde dette. Vi tenkte: En gang kan deres barn komme til å si til våre barn: «Hva har dere med Herren, Israels Gud, å gjøre?
25. Herren har jo satt Jordan til grense mellom oss og dere, Ruben-sønner og Gad-sønner. Dere har ingen del i Herren.» Slik kunne deres barn få våre barn til å holde opp med å frykte Herren.
26. Derfor sa vi: La oss ta fatt og bygge et alter! Vi vil ikke bære fram brennoffer og slaktoffer der.
27. Men det skal være et vitne for oss og dere og for de slekter som kommer etter oss, om at vi vil tjene Herren med våre brennoffer, slaktoffer og måltidsoffer. Så skal ikke deres barn en gang si til våre barn at de ikke har del i Herren.