15. Jeg er Herren din Gudsom setter havet i opprør, ¬så bølgene bruser,Herren, Allhærs Gud, ¬er hans navn.
16. Jeg har lagt mine ord ¬i din munnog skjult deg i skyggen ¬av min hånd.Jeg som spente ut himmelenog la jordens grunnvoll,sier til Sion: «Du er mitt folk.»
17. Våkn opp, våkn opp ¬og reis deg,Jerusalem, du som måtte drikkevredens beger fra Herrens håndog tømme helt til bunnsden skålen som gjorde deg ør!
18. Av alle sønnene hun fikk,var det ingen ¬som ville leie henne.Av alle de barna hun fostret,var det ikke én ¬som tok henne i hånden.
19. Ulykker rammet deg ¬dobbelt opp– hvem syntes synd på deg? –herjing og ødeleggelse, ¬sult og sverd– hvem var det ¬som trøstet deg?