16. Da vi kom i le av en liten øy som heter Klauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten.
17. Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å falle av mot Syrtebukten, derfor lot de drivankeret gå, og slik drev de.
18. Men stormen raste videre, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord.
19. Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen.
20. Vi hadde nå verken sett sol eller stjerner på flere dager, og da det kraftige uværet fortsatte, svant etter hvert alt håp om redning.
21. Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus gikk bort til dem og sa: «Dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet.
22. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt.
23. For i natt stod en engel for meg fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa:
24. Frykt ikke, Paulus. Du kommer til å stå for keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.
25. Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg.
26. Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»
27. Vi hadde nå drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten døgn, da sjøfolkene midt på natten fikk kjenning av land.
28. De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner.
29. De var redde for å gå på et skjær og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag.